a brand new day

Jeg konsentrer meg. Lukker øynene og hører etter. Noterer med svart penn på et stykke papir. Spoler tilbake. “Turn the clock to zero honey…” Hva pokker er det han synger etter det? Spoler tilbake igjen. “I sell my…..”. Faen! Jeg sitter på en benk utenfor rehabilteringsavdelingen på sykehuset. Det er vår eller høst for sola varmer overraskende, men på en måte som du vet kan forsvinne i løpet av et sekund. Det er fredag ettermiddag og jeg venter på at klokka skal bli to. Jeg skrur opp volumet og forsøker å fokusere på ordene. Kniper øynene sammen for å stenge det sterke lyset ute, og la hjerne få ro. Jeg trykker på stopp, og den plutselige stillheten henter meg tilbake i kroppen. Ti minutter igjen, men jeg reiser meg fort, kjenner at svimmelheten tvinger meg til å fokusere ekstra på inngangsdøra, og håper at hun er klar. At alt er klart for jeg er litt kvalm.

“Henrik (96) etterlatt alene, kald og sulten” sto det på forsida til VG denne uka og vi får servert historien om Henrik som etter endt sykehusinnleggelse ble satt i en rullestol i en trekkfull resepsjon for å vente på taxitransport hjem. Flere timer blir han sittende, dårlig kledd, uten mat, uten å bli sett. Tidligere har vi fått høre om Birgit (86) som ble sendt hjem i pyjamas og silketøfler og en lapp om halsen som informerte om at dama er dement. Heldigvis kommer disse historiene frem. Heldigvis finnes det ressurssterke pårørende som ikke finner seg i denne typen behandling av sine familiemedlemmer. Heldigvis finnes det journalister som fortsatt gidder å omtale disse sakene. Samtidig blir jeg oppgitt og provosert. Oppgitt fordi forandringen ikke kommer. Provosert fordi det tilsynelatende kommer som en bombe for enkelte hvordan velferdsstaten behandler sine eldre. “Det er så man lurer på om ikke hunder har bedre rettsvern enn enkelte eldre i Norge”, skriver VGs Frithjof Jacobsen. Det trenger han ikke lure på. Vi som har jobbet innen eldreomsorgen vet at det stemmer, og det samfunnet forøvrig får presentert gjennom media er bare toppen av isfjellet. De media viser fram er de vanskeligstilte som tross alt har noe som stiller opp for seg. Karl (75) som langsomt drikker seg til døde i en leilighet full av søppel på Vålerenga eller Hans (82) på Etterstad som er dement og sitter og roper etter sin avdøde kone, gjør det aleine, uten at media dekker saken. De deler skjebne med mange.

Jeg kjenner lukten av institusjon slå mot meg. Tar heisen, finner fram i korridorene og går et skritt inn på vaktrommet. “Hei! Jeg kommer fra bydelen og skal følge Åse hjem”, sier jeg og forsøker å finne et blikk som tar i mot meg. De hvitkledde roter ned i lommene og tar fram listene. “Det er Bjørg sin”, sier en ung jente med mørk hestehale. “Hvis du venter ute i gangen skal jeg finne henne”. Jenta går bortover korridoren. Det blinker i tall og piper fra alarmer. Jenta stopper en eldre pleier, de ser begge mot meg og snakker litt sammen før de langsomt setter seg i bevegelse og kommer mot meg. “Så du skal få Åse hjem?” sier den gråhårede. “Ja”, sier jeg med et tamt smil. “Dere får prøve å passe bedre på henne nå da”. Jeg sier ingenting mens jeg hører hvordan skoene klistrer seg til linoleumen.

Eldrebølgen skal komme rundt 2020. Det blir ingen tsunami som skylder innover landet for så å trekke seg tilbake. Nei folkens, denne bølgen kommer for å bli, og vi blir sannsynligvis vassende en god stund. Helt til det går opp for oss hvordan vi kan komme oss på land. Til vi forstår at vi må satse på utdanning og belønning av folk som vil arbeide med eldre. Til vi satser på fagmiljøer innen geriatri som vi satser på hjertekirurgi. Til det blir like prestisjefullt å forske på lårhalsbrudd som rekonstruksjon av korsbånd hos fotballspillere. At vi forstår at problemene er langt mer basale enn debatten om hvorvidt eldre skal få rødvin på sykehjemmet eller ei for å trekke tidligere byråd i Oslo Sylvi Listhaug inn som typisk eksempel på manglende innsikt. Det går absolutt an å ha to tanker i hodet på samme tid, men om du skulle velge mellom et glass rødvin foran deg på bordet eller mulighet for å få hjelp til å komme deg på do? Helt riktig: dumt spørsmål. “De ansatte trenger ikke å gå rundt i hvite frakker”, sa Siv Jensen under valgkampen. “Hahahaha!”, sier jeg. Når Siv sitter på sykehjemmet med duk på bordet og rødvin i glasset og de ansatte løper rundt i kosedresser tror jeg hun kommer til å angre. For det er mye koseligere å få god hjelp når du er syk. Mye koseligere å være trygg der du bor.

Jeg fulgte Åse hjem. Jeg hadde fulgt henne i flere måneder. Etter at hun kom hjem fra sykehuset med en brukken overarm, underernært og forvirret. Gjennom kontroller på sykehus. I samtaler med leger som så forbi henne. Leste journaler som omtalte henne som dement og ute av stand til å ta vare på seg sjøl. Så hvordan hun var deprimert, bekymret og frustrert over egen situasjon. Til jeg en dag satt meg i taxi sammen henne og kjørte til akuttmottaket. Da hadde overarmsbeinet trengt ut gjennom huden. Det var ingen pårørende som kunne gå til VG. Vi var kun helsepersonell; noen travle, andre med lojalitetskonflikter, mange uten ansvarsfølelse og et par utbrente.

Jeg ble aldri ferdig med å skrive ned teksten til “Brand New Day” av Sting. Jeg ble heller ikke helt ferdig med oppfølging av Åse. Jeg var utslitt, men hørte gjennom en kollega at hun gjennopptok å hjelpe sin syke søster. Selvom alt finnes på nett, fortsetter jeg imidlertid å skrive ned sangtekster. Når jeg sitter på toget, på bussen eller venter på at noen skal komme og møte meg på en kaffe. For det det noe godt over det. Bli oppslukt av ord, historier, andres tanker, andre liv. Sånn er det å jobbe med eldre også.

---