knopper brister

Det står to amaryllis i vinduskarmen min. Fra første dag de ble satt i jorda, har de vokst uten skam og grådig tatt for seg centimeter etter centimeter av universet. De bryr seg ikke om grått vær, eller at det fortsatt er lenge til jul. Utålmodig og uredde har de latt knoppene briste, og vi har ikke engang avsluttet november.

Her hadde jeg tenkt å fortsette med nettopp diktet om knopper som brister av Karin Boye, og om mulig skvise fram noen kloke visdomsord. La det være sagt diktet er nydelig, og det var ikke uten grunn at jeg kikka misunnelig på amaryllisen i vinduet. For av og til er det vondt når knopper brister, varför skulle annars våren tveka?

Den halvhjerta diktolkningen fyllte meg isteden med en tenårings melankoli og romantiske skapertrang. Jeg hadde forlatt Ringen Kino samme ettermiddag med svulmende hals og svelgeproblemer. Den franske filmen «De urørlige» hadde sørget for det. Ikke minst på grunn av soundtracket av Ludovico Einaudi som ga klang og resonans til både det såre og det sterke.

Med en emokids utsøkte sans for alt som nærmer seg moll, fant jeg derfor fram kamera og knipset amarylissen på kloss hold, lagde lysebildeshow og la på Primavera (våren) av Einaudi. Konsekvensen ble symboltung. «Absolutt i overkant», tenkte førtiåringen som plutselig våknet, da det ferdige produktet ble avspilt på skjermen. Men vi skal ikke la et drevent og realistisk blikk ta helt lurven fra klisjeene. Derfor deler jeg denne tørre svisken av en video. Med litt hjerte, litt smerte.


onkel Arnes oppskrift

Finn deg et bittelite småbruk, omgitt av skog som skallene på en løk, i enden av en skogsvei som får alle sjåfører til å bryte ut: «Svarte, det hullet der så jeg ikke altså!» Et som man finner etter å ha tatt av fra E18 nedover mot Sørlandet, og svingt til høyre og venstre og høyre og venstre i kryss som ligner på det forrige, og det er bare flaks eller god intuisjon som gjør at du til slutt parkerer bilen på tunet.

Det kan godt ligge i Aust-Agder, gjerne på grensa til Telemark, for da er sjansene store for at du ser en innsjø fra stuevinduet. For det er ut på den du skal ro ut med prammen, og foran i båten sitter det en du er glad og trekker garn. Og mens årene langsomt skjærer skarpe snitt gjennom vannflata, haler hun opp en ørret og en ørret til. Kanskje en som er så stor som to kilo, men også noen av dem som kommer i akkurat passe porsjonsstørrelse.

Og når skumringen kommer, og du har fortalt gjestene om gamle dager, og dere har snakka om familie i timesvis, serverer du damene et glass iskald hvitvin, skåler og tar på deg forkleet. På kjøkkenet finner du fram ferdig rensa fisk og ruller dem noen runder i hvetemel, før du løfte dem opp og åpner buken for å strø på godt med salt og pepper. «Oj, såpass mye!» Den yngste av gjestene gjør store øyne. Hun har kommet ut på kjøkkenet for å se og lære og tilføyer «og så mye hvetemel også?». «Det må til», forklarer du, «for å fjerne den skarpe fiskesmaken», og fyller det tomrommet som engang huset ørretens vitale organer med hvetemel.

I stekepanna har en stor bit Melange margarin fått smelte rolig og putrer nå lokkende. Du legger fiskene tett i tett, og lar dem steke først på den ene siden og så den andre. Så skjenker du glassene på nytt, og utbringer en skål for familie og takker for besøket. Med gaffel og kniv snur du forsiktig de tiltagende skjøre fiskekroppene over på rygg og etter noen minutter over på buk. «Det er viktig at den blir gjennomstekt», forklarer du med røde kinn, «tjue minutter skal de steke totalt».

Bordet er dekket med porselen fra Porsgrunn. Gjestene får sitte på slagbenken, den du er glad i på motsatt side og selv sitter du ved enden av bordet. «Værsågod!» sier du, og gjestene forsyner seg av poteter fra hagen, agurksalat, bjørnerot og rømme, og du serverer en fisk til hver. «Skal jeg vise hvordan en fjerner bein?» spør du og legger den glovarme fiskekroppen til rette på tallerken uten antydning til ubehag i fingertuppene. Du gir den et rutinert snitt over ryggen, fjerner bein og ryggfinne, og igjen ligger to fileter. «Så godt!» sier gjestene samstemt i lyset av stearin og kubber som brenner. «Det var fint at dere likte det», smiler du.


hjelp

Jeg har prøvd mye. Mer enn de fleste.

Terapi. Behandling. Kurs. Gestaltterapi, NLP, rosenterapi, homeopati, akupunktur, ulike retninger innenfor psykologi, psykiatri, yoga, qi gong og mestringskurs.

For det var en tid jeg håpet jeg skulle skli på isen og brekke venstre arm for å bli sykemeldt. Ikke høyre for jeg ville jo tilbake igjen i jobb som fysioterapeut. Jeg trengte bare en pause.

Det er det som er så vrient med psykisk sykdom. Det synes ikke. Ihvertfall ikke på et røntgenbilde. Jeg misunte folk med armen i gips. Et enkelt tegn på å være midlertidig ute av drift.

De fleste av oss vil jo ha det bra. Det er målet. Når det ikke er noe så konkret som håndleddet som skal trenes opp etter at gipsen er fjernet, ender mange opp på søken. Vi leiter etter det som kan gi oss et godt liv. Fastlegen har sine tilmålte minutter. Ventelister hos psykologer er lange. Det alternative tilbudet er derimot enormt.

NRK har i år kjørt en serie som satt fokus på alternativ behandling. Eller kjørte over og smadra. For i Folkeopplysningen avslørte Andreas Wahl for eksempel hva homeopatiske piller egentlig inneholder: Ingenting. Og sådde tvil om healere med brevkurs som like greit kunne behandle over telefon som med kunden til stede. Umulig å ikke stemple etiketten med humbug.

Selv har jeg sittet på weekend- kurs omgitt av folk med gode intensjoner og diffuse symptomer. Vært på søken, drukket grønn te, spist nøtteblanding og hørt på historier om manglende tillit til helsevesenet. Om leger som ikke lytter. Om alternative terapeuter som forstår og setter diagnoser med lett hånd. Intoleranser i bøtter og spann.

Jeg har vært et lett offer for påvirkning. Samtidig har jeg kjent hvordan for mye grønn te gjør deg dehydrert. Nok til å bikke over til å ta grådig til meg av alt som kommer ut av den store munnen til fysikeren Wahl.

«Noen har valgt å tro, andre har valgt å vite», skriver Linn Skåber i sin kronikk i VG Helg 03.11, og putter effektivt meg og andre tilhengere av Folkeopplysningen i kategorien besserwissere og festbremser.

Ingen vil vel være den som setter korken i champagneflaska, men det er også dårlig gjort å skjenke opp til en som allerede ligger under bordet. Derfor må det enkelt og greit kunne kreves av en behandler at metodene som brukes dokumenteres. Det betyr ikke at effekten av behandling kun avhenger av forskning, for mye avgjøres jo av kjemien som oppstår mellom bruker og behandler.

Men så får vi være ærlige på det da. For mellom himmel og jord skjer det av og til ting som ikke kan forklares. Vi kan leve med det, uten å generalisere til en usikker behandlingsform og ta betalt. For når man møter en som har gått seg vill bør man vite hvor veien ligger. Ihvertfall peke i riktig retning. Hvis ikke holder det å trekke på skuldrene, beklage og be vedkommende spørre en som er bedre kjent.

Det er ikke å være kjedelig eller forståsegpåer. Det er å være ærlig. Å ville folk vel.


yellow

I går så jeg Coldplay. I Paris, Madrid, Montreal og på Glastonbury. Alt i løpet av en og en halv time i en toseter på Ringen Kino. Og det er en gjeng med flinke gutter. Selv om jeg bruker flertall, er det få som legger merke til andre enn Chris Martin. For den blåøyde er midtpunktet som alltid. Riktignok understrekes det i dokumentaren at de har blitt et mer helhetlig band. At de har vokst sammen. Likevel er det Martin øynene trekkes i mot. Det er han som løper, hopper og beveger seg på sitt stakkato og lidenskapelige vis. Han som nærmest svelger låtene. Som synger ut tekstene vi kjenner.

For Chris Martin er en naturlig stjerne. Fra han ble født som en rå, upolert britisk diamant, til han i dag står fram som en etablert, gjennomført, frøspisende og jovial rockestjerne. Den ene låta slår i hel den andre, låter med minner, låter med fot, låter som vil at du skal danse og de som gir deg frysninger. Og jeg tror på dem jeg altså, men likevel er det et eller annet der, i det regisserte og politisk korrekte, den dekorerte scenen og de matchende klærne. Noe som minner om et reklamebyrå. Et veldrevent firma. Som en glasur som hindrer musikken fra å virkelig nå sjela di.

Bandet har gjennom fjorten år og fem studioalbum bygd seg opp en innholdsrik katalog, og det er ikke lett å plukke ut nettopp den ene sangen. Kanskje fordi Coldplay har så mange av de sangene du liker, men få av de du bare elsker. Derfor valgte jeg tre. Jada, det hadde blitt i pose og sekk, så jeg strøk to. Den første som måtte ryke var The Scientist, selv om videoen (les; Chris Martin) helt klart er en av mine favoritter gjennom tidene. Så forsvant Paradise, som har en herlig tekst og elefant, og virkelig beviser hvorfor Coldplay står på scener foran 30 000 fans med henda i været, men jeg vender tilbake til begynnelsen. Til det enkle. Før Mylo Xyloto og alle regnbuens farger i neon. Når alt var gult. Bare gult.


et steg

Det er noe som er veldig rart. Det er hvordan ønsker som er i ferd med å oppfylles kan forandre karakter. Jeg tenker for eksempel på en overstått eksamen, tiltrekning som besvares, jobbsøknad som innvilges eller, som for min del akkurat nå, et prosjekt som kan materialiseres. Den forventede lykkerusen kommer ikke, følelsene blekner eller entusiasmen uteblir.

«Jeg måtte bare tenke et steg, pust, et steg, pust», fortalte naboen min, «men noen ganger stoppet jeg litt for lenge opp for å puste, og da rykket sherpaen til i tauet». Hun viste fram bilder av mennesker i store myke klær på vei oppover snødekte fjellsider.

Jeg hadde sittet foran skrivebordet. Ryddet det. Funnet fram kopierte sider og kladdebøker. Laget word-dokument. Kjøpt kontorstol. Jeg hadde lagt alt til rette, fastsatt avtaler og et tidsperspektiv. Men der satt jeg likevel; apatisk.

«Her», sier hun og viser meg et bilde av seg selv med ansiktet dekket av oksygenmaske og slalombriller mot en bakgrunn av intenst blått og hvitt, «her var jeg så glad, for jeg visste at jeg kom til å greie det». Hun peker på toppen til høyre side for henne i bilde. Det er ikke bare en snøfonn. Det er Manaslu, verdens åttende høyeste fjell.

Og jeg, jeg hadde egentlig ikke begynt engang, men hadde likevel følt meg så uendelig sliten. Sikkert ikke like mye som naboen der hun strevde med å sette den ene foten foran den andre ned igjen fra 8163 meter over havet. «Da jeg kom ned til basecamp,» fortsatte hun, «var jeg bare helt tom, men den følelsen jeg hadde da jeg så toppen bare 200 meter unna, den var helt fantastisk».

Noen setter seg mål ved skrivebordet, andre ved foten av et fjell. Av og til smaker ting bare annerledes enn du hadde forestilt deg da det satt på gaffelen. Ikke at det ikke smaker godt, men med et skal det tygges og fordøyes. Da gjelder kanskje samme regelen om du skal sette ord på papir eller bestige høye tinder: Et steg av gangen. Og pust.