hjelp

Jeg har prøvd mye. Mer enn de fleste.

Terapi. Behandling. Kurs. Gestaltterapi, NLP, rosenterapi, homeopati, akupunktur, ulike retninger innenfor psykologi, psykiatri, yoga, qi gong og mestringskurs.

For det var en tid jeg håpet jeg skulle skli på isen og brekke venstre arm for å bli sykemeldt. Ikke høyre for jeg ville jo tilbake igjen i jobb som fysioterapeut. Jeg trengte bare en pause.

Det er det som er så vrient med psykisk sykdom. Det synes ikke. Ihvertfall ikke på et røntgenbilde. Jeg misunte folk med armen i gips. Et enkelt tegn på å være midlertidig ute av drift.

De fleste av oss vil jo ha det bra. Det er målet. Når det ikke er noe så konkret som håndleddet som skal trenes opp etter at gipsen er fjernet, ender mange opp på søken. Vi leiter etter det som kan gi oss et godt liv. Fastlegen har sine tilmålte minutter. Ventelister hos psykologer er lange. Det alternative tilbudet er derimot enormt.

NRK har i år kjørt en serie som satt fokus på alternativ behandling. Eller kjørte over og smadra. For i Folkeopplysningen avslørte Andreas Wahl for eksempel hva homeopatiske piller egentlig inneholder: Ingenting. Og sådde tvil om healere med brevkurs som like greit kunne behandle over telefon som med kunden til stede. Umulig å ikke stemple etiketten med humbug.

Selv har jeg sittet på weekend- kurs omgitt av folk med gode intensjoner og diffuse symptomer. Vært på søken, drukket grønn te, spist nøtteblanding og hørt på historier om manglende tillit til helsevesenet. Om leger som ikke lytter. Om alternative terapeuter som forstår og setter diagnoser med lett hånd. Intoleranser i bøtter og spann.

Jeg har vært et lett offer for påvirkning. Samtidig har jeg kjent hvordan for mye grønn te gjør deg dehydrert. Nok til å bikke over til å ta grådig til meg av alt som kommer ut av den store munnen til fysikeren Wahl.

«Noen har valgt å tro, andre har valgt å vite», skriver Linn Skåber i sin kronikk i VG Helg 03.11, og putter effektivt meg og andre tilhengere av Folkeopplysningen i kategorien besserwissere og festbremser.

Ingen vil vel være den som setter korken i champagneflaska, men det er også dårlig gjort å skjenke opp til en som allerede ligger under bordet. Derfor må det enkelt og greit kunne kreves av en behandler at metodene som brukes dokumenteres. Det betyr ikke at effekten av behandling kun avhenger av forskning, for mye avgjøres jo av kjemien som oppstår mellom bruker og behandler.

Men så får vi være ærlige på det da. For mellom himmel og jord skjer det av og til ting som ikke kan forklares. Vi kan leve med det, uten å generalisere til en usikker behandlingsform og ta betalt. For når man møter en som har gått seg vill bør man vite hvor veien ligger. Ihvertfall peke i riktig retning. Hvis ikke holder det å trekke på skuldrene, beklage og be vedkommende spørre en som er bedre kjent.

Det er ikke å være kjedelig eller forståsegpåer. Det er å være ærlig. Å ville folk vel.

et steg

Det er noe som er veldig rart. Det er hvordan ønsker som er i ferd med å oppfylles kan forandre karakter. Jeg tenker for eksempel på en overstått eksamen, tiltrekning som besvares, jobbsøknad som innvilges eller, som for min del akkurat nå, et prosjekt som kan materialiseres. Den forventede lykkerusen kommer ikke, følelsene blekner eller entusiasmen uteblir.

«Jeg måtte bare tenke et steg, pust, et steg, pust», fortalte naboen min, «men noen ganger stoppet jeg litt for lenge opp for å puste, og da rykket sherpaen til i tauet». Hun viste fram bilder av mennesker i store myke klær på vei oppover snødekte fjellsider.

Jeg hadde sittet foran skrivebordet. Ryddet det. Funnet fram kopierte sider og kladdebøker. Laget word-dokument. Kjøpt kontorstol. Jeg hadde lagt alt til rette, fastsatt avtaler og et tidsperspektiv. Men der satt jeg likevel; apatisk.

«Her», sier hun og viser meg et bilde av seg selv med ansiktet dekket av oksygenmaske og slalombriller mot en bakgrunn av intenst blått og hvitt, «her var jeg så glad, for jeg visste at jeg kom til å greie det». Hun peker på toppen til høyre side for henne i bilde. Det er ikke bare en snøfonn. Det er Manaslu, verdens åttende høyeste fjell.

Og jeg, jeg hadde egentlig ikke begynt engang, men hadde likevel følt meg så uendelig sliten. Sikkert ikke like mye som naboen der hun strevde med å sette den ene foten foran den andre ned igjen fra 8163 meter over havet. «Da jeg kom ned til basecamp,» fortsatte hun, «var jeg bare helt tom, men den følelsen jeg hadde da jeg så toppen bare 200 meter unna, den var helt fantastisk».

Noen setter seg mål ved skrivebordet, andre ved foten av et fjell. Av og til smaker ting bare annerledes enn du hadde forestilt deg da det satt på gaffelen. Ikke at det ikke smaker godt, men med et skal det tygges og fordøyes. Da gjelder kanskje samme regelen om du skal sette ord på papir eller bestige høye tinder: Et steg av gangen. Og pust.