skjebnen anbefaler

I dag hadde jeg tenkt å ta toget til Firenze, men på bussen til stasjonen fant jeg ut at jeg hadde glemt lommeboka. Så jeg gikk av på neste stopp, krysset gaten og tok neste buss som kom retning hjem. Istedenfor å gjøre et forsøk til, kom jeg fram til at skjebnen hadde tatt valget for meg og fant fram støvsugeren. Men tenk hva som kunne ha skjedd i Firenze? Kanskje jeg hadde kommet i snakk med en amerikansk filmregissør mens jeg spiste en tallerken pasta, og han fant ut at jeg var perfekt for hovedrollen i hans store nye prosjekt om en norsk kvinne som går seg vill i Firenze. Eller at jeg hadde valgt pasta med frutti di mare og spist et blåskjell som forgiftet meg som jeg er hellig overbevist om at de alltid gjør etter uheldig episode i totusenogto. Eller at jeg virkelig hadde gått meg vill og dumpet over kunst så mektig at jeg pådro meg et Stendahl syndrom og ikke rakk siste toget hjem. Mye kunne ha vært anderledes, men jeg fant altså fram støvsugeren og tok deretter med meg kasser med plast og papir ut for å resirkulere.

«Nå har varmen kommet», sa den eldre nabokona mens vi sto og ventet på heisen. «Ja, endelig», sa jeg og satt fra meg kassene, «det har jo vært kaldere her enn i Norge». Jeg vet. Ikke en mester i smalltalk. «Å», svarte hun overrasket, «kan det bli varmt der?» Så jeg svarer som best jeg kan og forsøker å forklare om skiftende vær og enkelte strålende somre. «Men det blir ikke så varmt som her», avslutter jeg betryggende. «Nei, her er det fryktelig i juli og august», sier hun og vrenger underleppa opp på den måten som bare italienere over åtti år kan.

Hadde dagen gått som planlangt, kunne dette innlegget hatt bilder av statuer av Michelangelo eller Leonardo da Vinci, men jeg synes ikke gatekunst fra San Lorenzo i Roma er en dårlig erstatning. En bydel i Roma jeg har anbefalt før og helt sikkert kommer til å anbefale igjen. Hvis skjebnen tar sjansen.