yellow

I går så jeg Coldplay. I Paris, Madrid, Montreal og på Glastonbury. Alt i løpet av en og en halv time i en toseter på Ringen Kino. Og det er en gjeng med flinke gutter. Selv om jeg bruker flertall, er det få som legger merke til andre enn Chris Martin. For den blåøyde er midtpunktet som alltid. Riktignok understrekes det i dokumentaren at de har blitt et mer helhetlig band. At de har vokst sammen. Likevel er det Martin øynene trekkes i mot. Det er han som løper, hopper og beveger seg på sitt stakkato og lidenskapelige vis. Han som nærmest svelger låtene. Som synger ut tekstene vi kjenner.

For Chris Martin er en naturlig stjerne. Fra han ble født som en rå, upolert britisk diamant, til han i dag står fram som en etablert, gjennomført, frøspisende og jovial rockestjerne. Den ene låta slår i hel den andre, låter med minner, låter med fot, låter som vil at du skal danse og de som gir deg frysninger. Og jeg tror på dem jeg altså, men likevel er det et eller annet der, i det regisserte og politisk korrekte, den dekorerte scenen og de matchende klærne. Noe som minner om et reklamebyrå. Et veldrevent firma. Som en glasur som hindrer musikken fra å virkelig nå sjela di.

Bandet har gjennom fjorten år og fem studioalbum bygd seg opp en innholdsrik katalog, og det er ikke lett å plukke ut nettopp den ene sangen. Kanskje fordi Coldplay har så mange av de sangene du liker, men få av de du bare elsker. Derfor valgte jeg tre. Jada, det hadde blitt i pose og sekk, så jeg strøk to. Den første som måtte ryke var The Scientist, selv om videoen (les; Chris Martin) helt klart er en av mine favoritter gjennom tidene. Så forsvant Paradise, som har en herlig tekst og elefant, og virkelig beviser hvorfor Coldplay står på scener foran 30 000 fans med henda i været, men jeg vender tilbake til begynnelsen. Til det enkle. Før Mylo Xyloto og alle regnbuens farger i neon. Når alt var gult. Bare gult.

---