knopper brister

Det står to amaryllis i vinduskarmen min. Fra første dag de ble satt i jorda, har de vokst uten skam og grådig tatt for seg centimeter etter centimeter av universet. De bryr seg ikke om grått vær, eller at det fortsatt er lenge til jul. Utålmodig og uredde har de latt knoppene briste, og vi har ikke engang avsluttet november.

Her hadde jeg tenkt å fortsette med nettopp diktet om knopper som brister av Karin Boye, og om mulig skvise fram noen kloke visdomsord. La det være sagt diktet er nydelig, og det var ikke uten grunn at jeg kikka misunnelig på amaryllisen i vinduet. For av og til er det vondt når knopper brister, varför skulle annars våren tveka?

Den halvhjerta diktolkningen fyllte meg isteden med en tenårings melankoli og romantiske skapertrang. Jeg hadde forlatt Ringen Kino samme ettermiddag med svulmende hals og svelgeproblemer. Den franske filmen «De urørlige» hadde sørget for det. Ikke minst på grunn av soundtracket av Ludovico Einaudi som ga klang og resonans til både det såre og det sterke.

Med en emokids utsøkte sans for alt som nærmer seg moll, fant jeg derfor fram kamera og knipset amarylissen på kloss hold, lagde lysebildeshow og la på Primavera (våren) av Einaudi. Konsekvensen ble symboltung. «Absolutt i overkant», tenkte førtiåringen som plutselig våknet, da det ferdige produktet ble avspilt på skjermen. Men vi skal ikke la et drevent og realistisk blikk ta helt lurven fra klisjeene. Derfor deler jeg denne tørre svisken av en video. Med litt hjerte, litt smerte.

---