helter og skurker

Om det er en type mennesker som virkelig imponerer meg, så er det de som som sloss. Ikke med vold eller knytta never, men de som utrettelig vier sin tilmålte tid på noe som ikke bare gagner egen sak. De som ikke bare bruker krefter på egen eksistens, men som raust gir av sin porsjon til samfunnet de lever i.

Ta for eksempel spanjolen José Gallego. 72- åringen som ikke vil ha noe av at vennene i nabolaget kaller ham for helt. Den pensjonerte mekanikeren fra Aspe i nærheten av Alicante, sier han bare gjorde det som var nødvendig: å fjerne skilt og symboler som mintes Franco- tiden fra offentlige bygninger. Ifølge egen samvittigheten, men også som konsekvens av loven den spanske nasjonalforsamlingen vedtok i 2007, der Francos kupp og nesten 40 år lange diktatur for første gang ble offisielt fordømt. Loven innebærer at alle symboler fra Franco-tiden skal fjernes fra gater og bygninger.

Når ikke ord ble satt ut i handling, tok Gallego malingsspannet i egne hender, men da han klateret ned fra stigen han hadde brukt for å nå opp til den enorme minnetavlen over falne i Franco- regimet på byens kirke, pågrep politiet ham med henda fulle av maling. «Det er ulovlig å tilgrise vegger», sa de og ville sende ham i fengsel. «Det som er ulovlig, er det som er skrevet her», svarte Gallego, og ble forvandlet den mest berømte grafitero rojo i Spania.

Gallego hadde imidlertid først forsøkt på lovlig vis. Allerede i 2009 begynte han kampen, da han spurte ordføreren i byen om å fjerne skilt som var dedikert Franco. «Ja», svarte han, «ja», svarte neste ordfører, men ingen verdens ting skjedde. «Neste gang spør jeg ikke», sa Gallego og startet sin egen anti-Franco-gjør-det-selv-aksjon med å hogge ned et skilt til ære for en av Francos generaler på en skole. Deretter fortsatte han på katedralen. «I Tyskland har de ingen symboler for Hitler. Her i Spania derimot, er det fortsatt fullt. Hvorfor?», spør han indignert. Nå kan han stå foran 36 måneder i fengsel med anklagen om skadeverk på kulturarven. «Men hvis de ber meg reparere det», smiler Gallego, «ja da foretrekker jeg fengsel!»

Mens folk som Gallego bretter opp erma og risikerer straff for handlinger farget av engasjement og rettferdighet, fylles parlament av stivstrøkne skjortekrager som ikke har annet fore enn å fylle egen lønningspose. Ihvertfall hvis vi skal tro det som kom fram i aktualitetsmagasinet Report på Rai 3 i går kveld. Det vil si, at de folkevalgte italienske parlamentsmedlemmene fyller salen er sterkt overdrevent. Det viser seg at fraværet er såpass utbredt at enkelte kun er til stede hver tiende dag. Årsak: De er på jobb. Hæ?

Ja, du hørte riktig. For mange italienske parlamentsmedlemmer prioriterer ikke politikken, men fortsetter karrieren som advokat, hjertekriurg eller skuespiller. Det betyr ikke at de har et brennende engasjement som Gallego og tar verv i politikken av rein og skjær idealisme. Et italiensk parlamentsmedlem tjener nemlig den nette sum av 13 000 euro per måned, hvilket betyr en årslønn på drøye 1, 2 millioner kroner. Med norske ører høres det kanskje ikke så avskrekkende ut, men hvis man legger til grunn at en gjennomsnitts italiensk årslønn ligger på 125 000 kroner, blir bilde straks mer ubehagelig.

Hovedpoenget i reportasjen var imidlertid ikke det faktum at enkelte mottar millionlønn fra staten mens de legger til flere på privaten. Eller at de velger velger teaterscenen eller rettsalen istedenfor å ivareta velgernes interesser i parlamentet. For faktum er at parlamentsmedlemmene mottar en real sum penger merket «tilbake til arbeidslivet» etter endt periode. Selv om de som parlamentsmedlemmer har rett på en fast sum resten av livet, og mest sannsynlig har hatt en grei inntekt på si, får de i tillegg fem månedslønner som en startpakke for å tilbakeføres til arbeidslivet. «De fleste av oss opparbeider seg verdier gjennom et langt arbeidsliv», avslutter programlederen, «men hvorfor er det sånn at italienske politikere sitter igjen med så mye mer enn alle andre?»

Da er det lov å bli desillusjonert som italiensk. For dette er ikke blant de store nyhetssakene. Det er bare en av mange dråper i et åpent hav. Og om det ikke var ille nok i seg sjøl med de kunstig høye lønningene og gunstige paraplyavtaler, så krydres situasjonen av pinlige uttalelser. Et parlamentsmedlem blir bedt om å svare på hvorfor de innvilger seg selv romslige godtgjørelser. «Som parlamentsmedlem treffer jeg mye folk», smiler han, «og inviterer mye folk hjem til meg, og da byr jeg alltid på kaffe. Jeg alltid den som spanderer, sender med folk kaker hjem og sånn».

Andrea ser oppgitt på meg. «Hva ville du gjort?» spør han resignert. Jeg vet ikke jeg. Jeg vet ikke hvordan det er å betale skatt når pengene går til å livnære korrupte politikere. Å stemme når du du mangler tiltro til systemet, men vi kan ihvertfall fortsette å la oss inspirere av folk som Gallego.

---